Utstillinger og foredrag

Her er en oversikt over utstillinger og foredrag som er booket frem til nå, med forbehold om mulige endringer:

16. mars til og med 30. mars: Utstilling på Sandefjord bibliotek

16. mars: Palestinsk aften for venner og familie på Hasle gård

30 mars: Foredrag på arrangementet Palestinsk landdag “Fra Oslo til Yarmouk, arrangert av Palestinsk kulturforening. Se denne siden for mer info
https://www.facebook.com/events/232457120291391/?fref=ts

3 (7). april til og med 13. april: Utstilling på Holmlia bibliotek

5 april: Foredrag på Holtekilen folkehøyskole i Asker

14. april til og med 30. april: Utstilling på Drammen rådhus

14. april: Foredrag på Drammen rådhus i forbindelse med åpning av fotoutstillingen.

5. mai til og med 1. juni: Utstilling på Deichmanske bibliotek på Majorstua.

5. mai: Foredrag i forbindelse med åpningen av utstillingen på Deichmanske bibliotek på Majorstua, kl 17.00.

2. juni til og med 29. juni: Utstilling på Nedre Eiker bibliotek. Foredrag i forbindelse med åpning.

1.juli til og med 31.juli: Utstilling på Stovner bibliotek. Mulig foredrag i forbindelse med åpningen.

August: Mulig at utstillingen skal stå på Drammen bibliotek, dette må avklares nærmere

24. Oktober: FN-dagen. Arrangement i regi av Nedre Eiker bibliotek og Kultur og fritid- Nedre Eiker kommune. Foredrag og fotoutstilling. Presentasjon av mulig samarbeidsprosjekt.

Enkelte klokkeslett vil vi komme tilbake til.

Utstilling: “Eyes of Children” på Sandefjord bibliotek

I dag setter vi opp utstillingen vår “Eyes of Children” på Sandefjord bibliotek. Der vil den bli stående frem til rundt 30 mars. Jeg håper interessen er stor og at mange har mulighet til å komme innom å ta en kikk. Vi vil være på biblioteket i en periode i dag, ettersom det er åpning. Hvis du er interessert i vårt arbeid og vil høre palestineres historier, kom gjerne for å få en liten innføring.

Idag skal vi også holde palestinsk aften for familie og venner, der vi vil prate om våre opplevelser, videreformidle palestineres historier og forsøke å spre kunnskap om deres livssituasjon i Libanon. Dette er en viktig del av solidaritetsarbeidet, og vi håper vi klarer å engasjere mennesker ved å fortelle om andres skjebner!

– Ida

Hjemkomst og etterarbeid

Vi er tilbake i Norge og har nå fått litt tid til å lande etter tre måneder i Libanon. Kontrastene mellom livet i leieren og livet i Norge er store, og det vil ta tid å omstille seg. Selv om vi er fysisk tilstede i Norge, er tankene våre fortsatt i Rashedieh. Savnet er stort, og det var vanskelig å ta farvel. Spesielt nå når situasjonen i Libanon er utrygg. Vi savner våre venner og våre nye søstre, og skulle gjerne hatt mer tid sammen med dem. Allikevel er det godt å vite at vårt arbeid ikke stopper nå. Engasjementet vårt for palestinernes sak er voksende, og vi starter allerede i dag med å holde første foredrag om vårt solidaritetsarbeid på Blindern i Oslo. Denne uken arrangeres Israeli Apartheid Week 2014, som er en internasjonal uke der man har fokus på å skape bevissthet om Israels Apartheid politikk mot palestinerne og støtte den voksende BDS (Boycott, Divestment, and Sanctions) kampanjen. Det er i den forbindelse vi skal holde foredraget “Drømmen om retur”. Dere kan lese mer om den Israeli apartheid week på http://apartheidweek.org/

– Ida

Vi er inne i vår siste uke i Rashedieh…

.. og vårt opphold nærmer seg slutten. I løpet av de siste tre månedene har jeg blitt kjent med fantastiske mennesker, knyttet sterke relasjoner, skapt gode minner med nye venninner, lyttet til mange sterke historier, grått mange tårer, hørt engasjerende og ambisiøse ungdommer og eldre dele om sitt liv, lært masse om palestinernes historie og deres utfordringer i Libanon, fått mange klemmer av fantastiske barn, opplevd ubetinget kjærlighet, lært masse om meg selv, fått en ny familie og et nytt hjem.

Samtidig har jeg med tiden blitt kjent med leierens mange lag, og sett hvilke utfordringene palestinerne i Libanon lever under. Jeg har hatt mange gode samtaler med venner og kolleger som har vært tålmodige når jeg har stilt mange spørsmål om deres livssituasjon, og som har delt mange private historier. Jeg takker for alt de har delt med oss! 

 

På lørdagen kom de to nye solidaritetsarbeiderne, Lillian og Ann-Helen som skal overta vår plass i leieren. Vi har brukt dagene til å vise de rundt, dele våre erfaringer, besøke ulike sentere i leieren, samt introdusere de for våre kolleger og venner. De har mange gode ideer for det videre arbeidet i leieren, så det blir spennende å følge med fra Norge!

Det er blandede følelser rundt hjemreise. Samtidig som det skal bli godt å komme hjem, blir det vanskelig å si hade til Rashedieh og menneskene her. Dette blir en uke med mange tårer. Allikevel må vi tenke at vi er heldige som har mulighet til å reise hjem til et sikkert land uten uroligheter. Som vår venninne har påpekt; Alle har ikke den friheten.

Jeg tar ikke farvel. Vi sees snart igjen, “Inshallah”.

– Ida

Eyes of Children

“Barnas Øyne- gjennom dem skal vi se fremtiden”

Et av våre prosjekter i Rashedieh har vært å videreføre fotoprosjektet “Eyes of children” som ble startet opp av to tidligere solidaritetsarbeidere i 2009. Prosjektet er et samarbeid mellom de norske solidaritetsarbeiderne og Hani Al Qadomi library og gjennomføres på biblioteket med barna etter skoletid. Prosjektet innebærer å låne ut digitalkameraer til både palestinske og syriske barn i leieren for at de kan ta bilder av sin hverdag. Hensikten er å gi barn og unge muligheten til å uttrykke seg og vise sine liv gjennom kreativitet og foto. Vi har også gitt barna veiledning og temaer underveis i fotoprosessen, for å styrke de som fotografer. 

Det har vært en lang å tidkrevende prosess fra oppstart til utstilling. Å dele ut kameraer, sortere alle bilder, la barna velge ut bildet til utstilling og deretter skrive historien om bildet har krevd mye av barna og av oss. Men det har vært en positiv aktivitet som barna virkelig setter pris på. Det har omtrent ikke vært en dag på biblioteket uten spørsmål om vi skal dele ut kameraer, og alle som er innom ønsker å delta. Det er derfor vanskelig å velge ut hvem som skal få være med i prosjektet. Vi valgte barn som aldri har deltatt tidligere, eller som kun hadde deltatt en gang. Vi endte opp med ca. 40 deltakere.

15. februar var dagen for utstilling i leieren. Vi hadde i utgangspunktet tenkt til å ha utstillingen utendørs, men på grunn av øsende regn og kulde ble vi nødt til å holde det innendørs.Vi hadde arrangert med tradisjonell musikk og debke dans fra barna, samt DJ til å spille annen musikk. Kl 14 strømmet barna til utstillingen og viste stolt frem sine bilder til klassekamerater, venner og familie. Det ble en flott dag med utstilling, tradisjonell musikk og dans.

 

 

 

Både barna, de ansatte på biblioteket og vi var veldig fornøyde med resultatet av prosjektet. Barna er utrolig kreative og utstillingen videreformidler livet i leieren på en unik måte. Vi gleder oss til å ta med utstillingen til Norge, nettopp for å videreformidle barnas historier. Til nå har vi booket tre utstillinger i Norge, og har flere som er interesserte. Vi vil legge ut en oversikt på bloggen over alle utstillinger og foredrag vi skal holde, når vi har fått bekreftet alle. I mellomtiden kan dere få en forsmak på utstillingen fra disse bildene.

– Therese og Ida                 

Åpen dag med “Palestinian youth”

Vi satt en kveld på taket hos vår venninne Hanadi og pratet om løst og fast, da hun spurte om vi sammen kunne arrangere en aktivitet for befolkningen i Rashedieh. Vi ville gjerne være med på dette og sammen med to andre venner startet idémyldringen rundt hva slags aktivitet vi kunne arrangere. Vi ble enige om å lage en åpen dag der de eldre i flyktningleiren kunne lære de yngre om palestinske tradisjoner og sitt opphav. I 1948 da palestinerne ble tvunget på flukt, uttrykte den daværende Israelske statsministeren: “De gamle vil dø og de unge vil glemme”. Dette ønsker våre venner å motbevise. De er fast bestemte på at de unge aldri vil glemme, og derfor ville de arrangere en dag som nettopp vil hjelpe de unge å huske. Våre venner dannet en gruppe som har fått navnet “Paletstinian youth” og har nærmere 30 frivillige som alle er ambisiøse og har et ønske om å gjøre en innsats for en bedre morgendag. Vi fikk støtte fra nære venner og familie i Norge, som vi og de andre frivillige i “Palestinian youth” vil sende en stor takk til. Uten dere ville det ikke være mulig å arrangert aktiviteten.

Etter et par uker med forberedelser var dagen endelig her. Kl.10 åpnet portene og de tomme stolene begynte å fylle seg. De palestinske flaggene svaiet i vinden og aktiviteten ble offisielt startet ved den palestinske nasjonalsangen. Det var taler fra ungdommen til de eldre, fra de eldre til ungdommen, palestinske dikt, tradisjonell dans (dabke), tale fra oss norske og deretter palestinsk sang. 

Etter underholdningen kunne man gå rundt til “hjørnene” for å lære om ulike tradisjoner fra Palestina. I det første “hjørne” var det 4 eldre kvinner som bakte brød på den tradisjonelle palestinske måten:

 

Vi hadde på oss palestinske tradisjonelle festdrakter i anledningen:

I det andre “hjørne” var det en eldre mann og to damer som lagde falafel:

I det tredje “hjørne” var det et ektepar som lagde dessert:

I det fjerde “hjørne” sto et gammelt telt som ble brukt da palestinerne flyktet i 1948, og foran der var det en eldre mann som kokte arabisk kaffe. Sammen med en annen mann fortalte han historier fra Palestina:

I tillegg til dette hadde ungdommene hengt opp bilder av palestinsk tradisjonell mat, klær med mer. Vi hadde også besøk av helseorganisasjon som tilbydde gratis sjekk av blodtrykk og blodsukker for de eldre.

Vi lagde mat til ca. 150 personer og når dagen nærmet seg slutten var alt spist opp. Vi så mange smilende ansikter og mange ga oss tilbakemelding på at det var en flott og viktig aktivitet. En viktig aktivitet for å overføre tradisjoner og historier, men ikke minst viktig for de unge å få mulighet til å prestere og skape noe positivt sammen i en ellers utfordrende hverdag. “Palestinian youth” har fått masse positive tilbakemeldinger fra organisasjoner, enkeltpersoner og presse. Ungdommen ønsker å jobbe videre for positive tiltak i Rashedieh og er allerede i gang med å planlegge neste aktivitet. Vi er stolte av våre venner og er takknemlige for å være en en del av “Palestinian youth”.

Takk for en flott og lærerik dag!

– Therese og Ida

Rashedieh- Mitt andre hjem

Vi kjører inn i Rashedieh etter å ha besøkt nabobyen Tyre. Jeg sitter i en gammel rusten Mercedes som såvidt går fremover. Bak rattet sitter det en ung mann. Jeg kjenner han ikke for her i Libanon stopper man tilfeldig forbipasserende Mercedes-er for skyss. Mercedesene kalles “service” og for bare 20 norske kroner kommer man seg frem og tilbake til nabobyen. Vi utveksler noen ord, han på arabisk-engelsk og jeg på engelsk-arabisk, mens vi lytter til arabisk musikk fra stereoen.  
Vi kjører igjennom Check-pointen utenfor leieren og blir selvfølgelig stoppet. «asjnabie» sier soldaten, som betyr utledning. Jeg må vise pass og vente på at de sjekker innreisetillatelsen min. Etter en god stund kommer soldaten tilbake og gir sjåføren tillatelse til å kjøre inn. Jeg ser de vante omgivelsene med bananplantasjer vestre side og appelsiner på høyre. Vi kjører forbi senteret der jeg og Therese er frivillige innimellom, og jeg kan se barna spille fotball med et smil om munnen. Vi kjører videre forbi et bilde av Abu Amar (Yasir Arafat) som gjør «non-violence» tegnet, og deretter inn i gaten vår. Jeg får en indre ro i kroppen, og det kjennes deilig å være hjemme igjen.

Etter to måneder i Rashedieh er vi inne i slutteprosessen av arbeidet vårt i leieren. Vi jobber med å gjøre ferdig alle prosjektene våre, og få alt klart til aktivitetsdag 9. februar og fotoutstilling 15. februar. Fritiden går bort til å tilbringe tid med våre venner og deres familier. Det er uvandt å knytte så sterke bånd med mennesker på så kort tid, men på grunn av situasjonen her nede er det naturlig. Når jeg tenker på at vi om bare en måned må ta farvel stikker det i hjertet. For det er rart hvordan jeg har gått fra å tenke at dette vil bli et tøft opphold, til å føle at Rashedieh er mitt andre hjem. Jeg har møtt mennesker som har bidratt til å forandre noe inne i meg, og som jeg har blitt utrolig glad i. Det føles ikke riktig å dra, og jeg tenker nå at jeg har lyst til å bli værende her sammen med de fantastisk vennlige menneskene som tar vare på hverandre og oss på en måte jeg aldri har opplevd tidligere. Min venninne fortalte meg «Jeg kan se at noe har endret seg inne i deg, og at du føler deg annerledes nå enn før du kom hit. Jeg kan se at du ønsker å bli, du føler at noe mangler i det livet du lever hjemme, og du har funnet det her i Rashedieh».  Hun sa også «Mitt hjem er ditt hjem. Hvis du ønsker å bli værende så kan du leve med meg og min familie, for du er allerede en del av den». Hun leste meg som en åpen bok.

Når hun videre forteller om alle utfordringene hun, hennes familie og venner opplever daglig blir jeg sint og lei meg.For å leve i et land uten rettigheter er utfordrende. Palestinerne blir utsatt for institusjonalisert diskriminering daglig og de blir ikke behandlet som likeverdige. De kan ikke få Libanesisk statsborgerskap og mange lever uten pass. Dette fører til at de lever i utrygghet. “Hvis det bryter ut krig har vi ingen steder å dra. Vi er fanget her”. Selv de unge født i Libanon drømmer om å returnere, for uavhengig av fødselsted er det Palestina som er deres hjemlandet og håpet om å returnere er drivkraften i mange.

Vi går hjem fra jobb. Barna i gatene roper «Ida… Therese…». Mange kjenner til navnene våre og jeg synes det er koselig at barna plutselig legger hånden sin i min og forsøker å få frem en samtale på engelsk. En mann stikker hode ut fra en liten butikk og hilser. Han inviterer oss inn på kaffe hos hans familie og vi takker høflig ja. Vi blir sittende å prater om situasjonen i leieren og livet i flyktningleieren over et par kopper arabisk kaffe. Etter besøket rusler vi nedover gatene og jeg tenker at det vil bli rart å reise fra en åpen og kjærlig kultur til en lukket og kald. Det er helt klart mange kontraster mellom den norske og den palestinske kulturen, men den største etter min mening er at menneskene her viser hverandre ubetinget godhet og kjærlighet.

– Ida