Utstillinger og foredrag

Her er en oversikt over utstillinger og foredrag som er booket frem til nå, med forbehold om mulige endringer:

16. mars til og med 30. mars: Utstilling på Sandefjord bibliotek

16. mars: Palestinsk aften for venner og familie på Hasle gård

30 mars: Foredrag på arrangementet Palestinsk landdag “Fra Oslo til Yarmouk, arrangert av Palestinsk kulturforening. Se denne siden for mer info
https://www.facebook.com/events/232457120291391/?fref=ts

3 (7). april til og med 13. april: Utstilling på Holmlia bibliotek

5 april: Foredrag på Holtekilen folkehøyskole i Asker

14. april til og med 30. april: Utstilling på Drammen rådhus

14. april: Foredrag på Drammen rådhus i forbindelse med åpning av fotoutstillingen.

5. mai til og med 1. juni: Utstilling på Deichmanske bibliotek på Majorstua.

5. mai: Foredrag i forbindelse med åpningen av utstillingen på Deichmanske bibliotek på Majorstua, kl 17.00.

2. juni til og med 29. juni: Utstilling på Nedre Eiker bibliotek. Foredrag i forbindelse med åpning.

1.juli til og med 31.juli: Utstilling på Stovner bibliotek. Mulig foredrag i forbindelse med åpningen.

August: Mulig at utstillingen skal stå på Drammen bibliotek, dette må avklares nærmere

24. Oktober: FN-dagen. Arrangement i regi av Nedre Eiker bibliotek og Kultur og fritid- Nedre Eiker kommune. Foredrag og fotoutstilling. Presentasjon av mulig samarbeidsprosjekt.

Enkelte klokkeslett vil vi komme tilbake til.

Utstilling: “Eyes of Children” på Sandefjord bibliotek

I dag setter vi opp utstillingen vår “Eyes of Children” på Sandefjord bibliotek. Der vil den bli stående frem til rundt 30 mars. Jeg håper interessen er stor og at mange har mulighet til å komme innom å ta en kikk. Vi vil være på biblioteket i en periode i dag, ettersom det er åpning. Hvis du er interessert i vårt arbeid og vil høre palestineres historier, kom gjerne for å få en liten innføring.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Idag skal vi også holde palestinsk aften for familie og venner, der vi vil prate om våre opplevelser, videreformidle palestineres historier og forsøke å spre kunnskap om deres livssituasjon i Libanon. Dette er en viktig del av solidaritetsarbeidet, og vi håper vi klarer å engasjere mennesker ved å fortelle om andres skjebner!

– Ida

Hjemkomst og etterarbeid

Vi er tilbake i Norge og har nå fått litt tid til å lande etter tre måneder i Libanon. Kontrastene mellom livet i leieren og livet i Norge er store, og det vil ta tid å omstille seg. Selv om vi er fysisk tilstede i Norge, er tankene våre fortsatt i Rashedieh. Savnet er stort, og det var vanskelig å ta farvel. Spesielt nå når situasjonen i Libanon er utrygg. Vi savner våre venner og våre nye søstre, og skulle gjerne hatt mer tid sammen med dem. Allikevel er det godt å vite at vårt arbeid ikke stopper nå. Engasjementet vårt for palestinernes sak er voksende, og vi starter allerede i dag med å holde første foredrag om vårt solidaritetsarbeid på Blindern i Oslo. Denne uken arrangeres Israeli Apartheid Week 2014, som er en internasjonal uke der man har fokus på å skape bevissthet om Israels Apartheid politikk mot palestinerne og støtte den voksende BDS (Boycott, Divestment, and Sanctions) kampanjen. Det er i den forbindelse vi skal holde foredraget “Drømmen om retur”. Dere kan lese mer om den Israeli apartheid week på http://apartheidweek.org/

IMG_4690

– Ida

Vi er inne i vår siste uke i Rashedieh…

.. og vårt opphold nærmer seg slutten. I løpet av de siste tre månedene har jeg blitt kjent med fantastiske mennesker, knyttet sterke relasjoner, skapt gode minner med nye venninner, lyttet til mange sterke historier, grått mange tårer, hørt engasjerende og ambisiøse ungdommer og eldre dele om sitt liv, lært masse om palestinernes historie og deres utfordringer i Libanon, fått mange klemmer av fantastiske barn, opplevd ubetinget kjærlighet, lært masse om meg selv, fått en ny familie og et nytt hjem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Samtidig har jeg med tiden blitt kjent med leierens mange lag, og sett hvilke utfordringene palestinerne i Libanon lever under. Jeg har hatt mange gode samtaler med venner og kolleger som har vært tålmodige når jeg har stilt mange spørsmål om deres livssituasjon, og som har delt mange private historier. Jeg takker for alt de har delt med oss! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På lørdagen kom de to nye solidaritetsarbeiderne, Lillian og Ann-Helen som skal overta vår plass i leieren. Vi har brukt dagene til å vise de rundt, dele våre erfaringer, besøke ulike sentere i leieren, samt introdusere de for våre kolleger og venner. De har mange gode ideer for det videre arbeidet i leieren, så det blir spennende å følge med fra Norge!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er blandede følelser rundt hjemreise. Samtidig som det skal bli godt å komme hjem, blir det vanskelig å si hade til Rashedieh og menneskene her. Dette blir en uke med mange tårer. Allikevel må vi tenke at vi er heldige som har mulighet til å reise hjem til et sikkert land uten uroligheter. Som vår venninne har påpekt; Alle har ikke den friheten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg tar ikke farvel. Vi sees snart igjen, “Inshallah”.

– Ida

Eyes of Children

“Barnas Øyne- gjennom dem skal vi se fremtiden”

Et av våre prosjekter i Rashedieh har vært å videreføre fotoprosjektet “Eyes of children” som ble startet opp av to tidligere solidaritetsarbeidere i 2009. Prosjektet er et samarbeid mellom de norske solidaritetsarbeiderne og Hani Al Qadomi library og gjennomføres på biblioteket med barna etter skoletid. Prosjektet innebærer å låne ut digitalkameraer til både palestinske og syriske barn i leieren for at de kan ta bilder av sin hverdag. Hensikten er å gi barn og unge muligheten til å uttrykke seg og vise sine liv gjennom kreativitet og foto. Vi har også gitt barna veiledning og temaer underveis i fotoprosessen, for å styrke de som fotografer. 

Det har vært en lang å tidkrevende prosess fra oppstart til utstilling. Å dele ut kameraer, sortere alle bilder, la barna velge ut bildet til utstilling og deretter skrive historien om bildet har krevd mye av barna og av oss. Men det har vært en positiv aktivitet som barna virkelig setter pris på. Det har omtrent ikke vært en dag på biblioteket uten spørsmål om vi skal dele ut kameraer, og alle som er innom ønsker å delta. Det er derfor vanskelig å velge ut hvem som skal få være med i prosjektet. Vi valgte barn som aldri har deltatt tidligere, eller som kun hadde deltatt en gang. Vi endte opp med ca. 40 deltakere.

15. februar var dagen for utstilling i leieren. Vi hadde i utgangspunktet tenkt til å ha utstillingen utendørs, men på grunn av øsende regn og kulde ble vi nødt til å holde det innendørs.Vi hadde arrangert med tradisjonell musikk og debke dans fra barna, samt DJ til å spille annen musikk. Kl 14 strømmet barna til utstillingen og viste stolt frem sine bilder til klassekamerater, venner og familie. Det ble en flott dag med utstilling, tradisjonell musikk og dans.

DSCN2021

 

DSCN2157

 

 

DSCN2267 DSCN2280 DSCN2312 OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Både barna, de ansatte på biblioteket og vi var veldig fornøyde med resultatet av prosjektet. Barna er utrolig kreative og utstillingen videreformidler livet i leieren på en unik måte. Vi gleder oss til å ta med utstillingen til Norge, nettopp for å videreformidle barnas historier. Til nå har vi booket tre utstillinger i Norge, og har flere som er interesserte. Vi vil legge ut en oversikt på bloggen over alle utstillinger og foredrag vi skal holde, når vi har fått bekreftet alle. I mellomtiden kan dere få en forsmak på utstillingen fra disse bildene.

– Therese og Ida                 

Åpen dag med “Palestinian youth”

Vi satt en kveld på taket hos vår venninne Hanadi og pratet om løst og fast, da hun spurte om vi sammen kunne arrangere en aktivitet for befolkningen i Rashedieh. Vi ville gjerne være med på dette og sammen med to andre venner startet idémyldringen rundt hva slags aktivitet vi kunne arrangere. Vi ble enige om å lage en åpen dag der de eldre i flyktningleiren kunne lære de yngre om palestinske tradisjoner og sitt opphav. I 1948 da palestinerne ble tvunget på flukt, uttrykte den daværende Israelske statsministeren: “De gamle vil dø og de unge vil glemme”. Dette ønsker våre venner å motbevise. De er fast bestemte på at de unge aldri vil glemme, og derfor ville de arrangere en dag som nettopp vil hjelpe de unge å huske. Våre venner dannet en gruppe som har fått navnet “Paletstinian youth” og har nærmere 30 frivillige som alle er ambisiøse og har et ønske om å gjøre en innsats for en bedre morgendag. Vi fikk støtte fra nære venner og familie i Norge, som vi og de andre frivillige i “Palestinian youth” vil sende en stor takk til. Uten dere ville det ikke være mulig å arrangert aktiviteten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter et par uker med forberedelser var dagen endelig her. Kl.10 åpnet portene og de tomme stolene begynte å fylle seg. De palestinske flaggene svaiet i vinden og aktiviteten ble offisielt startet ved den palestinske nasjonalsangen. Det var taler fra ungdommen til de eldre, fra de eldre til ungdommen, palestinske dikt, tradisjonell dans (dabke), tale fra oss norske og deretter palestinsk sang. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter underholdningen kunne man gå rundt til “hjørnene” for å lære om ulike tradisjoner fra Palestina. I det første “hjørne” var det 4 eldre kvinner som bakte brød på den tradisjonelle palestinske måten:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi hadde på oss palestinske tradisjonelle festdrakter i anledningen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I det andre “hjørne” var det en eldre mann og to damer som lagde falafel:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I det tredje “hjørne” var det et ektepar som lagde dessert:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I det fjerde “hjørne” sto et gammelt telt som ble brukt da palestinerne flyktet i 1948, og foran der var det en eldre mann som kokte arabisk kaffe. Sammen med en annen mann fortalte han historier fra Palestina:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I tillegg til dette hadde ungdommene hengt opp bilder av palestinsk tradisjonell mat, klær med mer. Vi hadde også besøk av helseorganisasjon som tilbydde gratis sjekk av blodtrykk og blodsukker for de eldre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi lagde mat til ca. 150 personer og når dagen nærmet seg slutten var alt spist opp. Vi så mange smilende ansikter og mange ga oss tilbakemelding på at det var en flott og viktig aktivitet. En viktig aktivitet for å overføre tradisjoner og historier, men ikke minst viktig for de unge å få mulighet til å prestere og skape noe positivt sammen i en ellers utfordrende hverdag. “Palestinian youth” har fått masse positive tilbakemeldinger fra organisasjoner, enkeltpersoner og presse. Ungdommen ønsker å jobbe videre for positive tiltak i Rashedieh og er allerede i gang med å planlegge neste aktivitet. Vi er stolte av våre venner og er takknemlige for å være en en del av “Palestinian youth”.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk for en flott og lærerik dag!

– Therese og Ida

Rashedieh- Mitt andre hjem

Vi kjører inn i Rashedieh etter å ha besøkt nabobyen Tyre. Jeg sitter i en gammel rusten Mercedes som såvidt går fremover. Bak rattet sitter det en ung mann. Jeg kjenner han ikke for her i Libanon stopper man tilfeldig forbipasserende Mercedes-er for skyss. Mercedesene kalles “service” og for bare 20 norske kroner kommer man seg frem og tilbake til nabobyen. Vi utveksler noen ord, han på arabisk-engelsk og jeg på engelsk-arabisk, mens vi lytter til arabisk musikk fra stereoen.  
Vi kjører igjennom Check-pointen utenfor leieren og blir selvfølgelig stoppet. «asjnabie» sier soldaten, som betyr utledning. Jeg må vise pass og vente på at de sjekker innreisetillatelsen min. Etter en god stund kommer soldaten tilbake og gir sjåføren tillatelse til å kjøre inn. Jeg ser de vante omgivelsene med bananplantasjer vestre side og appelsiner på høyre. Vi kjører forbi senteret der jeg og Therese er frivillige innimellom, og jeg kan se barna spille fotball med et smil om munnen. Vi kjører videre forbi et bilde av Abu Amar (Yasir Arafat) som gjør «non-violence» tegnet, og deretter inn i gaten vår. Jeg får en indre ro i kroppen, og det kjennes deilig å være hjemme igjen.

Etter to måneder i Rashedieh er vi inne i slutteprosessen av arbeidet vårt i leieren. Vi jobber med å gjøre ferdig alle prosjektene våre, og få alt klart til aktivitetsdag 9. februar og fotoutstilling 15. februar. Fritiden går bort til å tilbringe tid med våre venner og deres familier. Det er uvandt å knytte så sterke bånd med mennesker på så kort tid, men på grunn av situasjonen her nede er det naturlig. Når jeg tenker på at vi om bare en måned må ta farvel stikker det i hjertet. For det er rart hvordan jeg har gått fra å tenke at dette vil bli et tøft opphold, til å føle at Rashedieh er mitt andre hjem. Jeg har møtt mennesker som har bidratt til å forandre noe inne i meg, og som jeg har blitt utrolig glad i. Det føles ikke riktig å dra, og jeg tenker nå at jeg har lyst til å bli værende her sammen med de fantastisk vennlige menneskene som tar vare på hverandre og oss på en måte jeg aldri har opplevd tidligere. Min venninne fortalte meg «Jeg kan se at noe har endret seg inne i deg, og at du føler deg annerledes nå enn før du kom hit. Jeg kan se at du ønsker å bli, du føler at noe mangler i det livet du lever hjemme, og du har funnet det her i Rashedieh».  Hun sa også «Mitt hjem er ditt hjem. Hvis du ønsker å bli værende så kan du leve med meg og min familie, for du er allerede en del av den». Hun leste meg som en åpen bok.

Når hun videre forteller om alle utfordringene hun, hennes familie og venner opplever daglig blir jeg sint og lei meg.For å leve i et land uten rettigheter er utfordrende. Palestinerne blir utsatt for institusjonalisert diskriminering daglig og de blir ikke behandlet som likeverdige. De kan ikke få Libanesisk statsborgerskap og mange lever uten pass. Dette fører til at de lever i utrygghet. “Hvis det bryter ut krig har vi ingen steder å dra. Vi er fanget her”. Selv de unge født i Libanon drømmer om å returnere, for uavhengig av fødselsted er det Palestina som er deres hjemlandet og håpet om å returnere er drivkraften i mange.

Vi går hjem fra jobb. Barna i gatene roper «Ida… Therese…». Mange kjenner til navnene våre og jeg synes det er koselig at barna plutselig legger hånden sin i min og forsøker å få frem en samtale på engelsk. En mann stikker hode ut fra en liten butikk og hilser. Han inviterer oss inn på kaffe hos hans familie og vi takker høflig ja. Vi blir sittende å prater om situasjonen i leieren og livet i flyktningleieren over et par kopper arabisk kaffe. Etter besøket rusler vi nedover gatene og jeg tenker at det vil bli rart å reise fra en åpen og kjærlig kultur til en lukket og kald. Det er helt klart mange kontraster mellom den norske og den palestinske kulturen, men den største etter min mening er at menneskene her viser hverandre ubetinget godhet og kjærlighet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA– Ida 

Shatila

På fredag besøkte vi den palestinske flyktningleiren Shatila som ligger sør-vest i Beirut. Leieren er 1 kvadrat kilometer stor og huser ca. 22 000 palestinske og syrisk-palestinske flyktninger. Shatila har en grotesk historie. Da Libanon var i krig i 1982 ble Shatila utsatt for en massakre av kristen libanesisk hær i samarbeid med israelsk militær. Massakren pågikk i 36 timer, mens det israelsk militæret sto ved grensene slik at ingen kom seg ut. Det skal ha forekommet både tortur og voldtekter, og det antas at det ble etterlatt nærmere 2000 døde.

I forkant av besøket tok vi kontakt med lederen på et barne- og ungdomssenter som skulle ta oss inn i leieren og vise oss rundt. Vårt første syn var høye bygninger, dårlig infrastruktur og trange gater. Vi dro fra en solrik dag på utsiden til en mørklagt leir der sollyset ikke trenger frem blant de åtte etasjers høye bygningene. Vi måtte bøye hodene under strømledninger som hang løst i tunge buer mellom bygningene. Infrastrukturen skaper alvorlige problemer i Shatila og andre flyktningleiren. Mennesker har mistet livet når de har kommet i kontakt med strømledninger, og i tillegg tar ledningene ofte fyr når de kommer i kontakt med hverandre. Vi ble tatt med til leierens eneste åpne område. Vår første tanke var at området liknet en byggeplass fremfor et lekeområde for barn og ungdom.  Det er her “Children and Youth center” holder til. Senteret tilbyr leksehjelp og alternativ skole, samt ulike aktiviteter som kunst og håndkraft, dans og sport. I tillegg jobber de ansatte med å bevisstgjøre barna og ungdommene og gi de økt kunnskap om ulike temaer som barns rettigheter, integrering og identitet, misbruk og vold, kriminalitet og rusmisbruk. Senteret tilbyr også nødhjelp til flyktningfamilier i kriser, og nå jobber de spesielt med syriske flyktningfamilier etter den store tilstrømningen fra borgerkrigen i Syria.

Vi satt og pratet med lederen på senteret som fortalt om en utrygg situasjon for flyktningene i leieren. Etter flere bombeangrep i Beirut i løpet av kort tid, og den siste bomben som gikk av bare noen kvartaler bortenfor Shatila, lever flyktningene i utrygghet. Lederen forteller at han har mistet huset og eiendelene sine fire ganger i løpet av livet, og at det er vanskelig å måtte bygge seg opp fra ingenting gang på gang. Dette er realiteten for mange, og i tillegg sørger de over familiemedlemmer de har mistet i tidligere angrep. Som palestinere i Libanon har innbyggerne i Shatila ingen rettigheter og lite muligheter. Lederen på senteret sa «hvis vi hadde fått visum til helvete så hadde vi dratt, for vi føler vi allerede er der».

Etter omvisning i leieren går vi mot en av utgangene. Leieren er ikke regulert av libanesiske myndigheter og menneskene kan derfor gå fritt ut og inn uten å vise ID-kort. Når vi beveger oss ut av leieren er det som en annen virkelighet møter oss, med åpne områder og sollys. Etter et kort opphold i Shatila føler vi at vi endelig kan puste igjen.

Kart over Shatila, et område på 1 kvadratkilometer. Veiene du ser på kartet er så vidt brede nok til en bil, og der hånden peker lå senteret vi besøkte og leirens eneste åpne plass:

1624227_10153742701525447_1067793563_n

 

På biblioteket hos organisasjonen “Children and youth centre”:

1059333_10153742701550447_1331802259_n

 

Klart budskap fra et av barna som var på senteret:

1579972_10153742701545447_5720049_n

 

-Therese og Ida.

Utflukt: Qana

Denne uken var vi på utflukt til landsbyen Qana som ligger 20 minutter unna Rashedieh, nær grensen til Israel. Qana har vært et mål for flere bombeangrep fra Israel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

18 April 1996, 13 raketter ble skutt fra Israel på UNIFIL sin base i Qana der flere hundre sivile hadde dratt for å få beskyttelse fra krigen. Massakren resulterte i 111 sivile dødsfall (flest kvinner, eldre og barn) og 13 martyrer.

Juli 2006, Israel bombet en bygning i sentrum av Qana som forårsaket 29 dødsfall, derav 17 barn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERAQana er bare en av mange byer som har blitt utsatt for angrep fra Israel. Våre tanker går til alle ofrenes familier.

 

Vi besøkte også en grotte i området, der det sies at Jesus gjorde vann til vin!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

– Ida og Therese

Humanitær katastrofe i Yarmouk, Syria

Forrige uke deltok vi i en demonstrasjon i Rashedieh. Vi kastet lys på den pågående humanitære katastrofen i Yarmouk i Syria, og demonstrerte mot at verdenssamfunnet ser hva som foregår uten at det gjøres stort for å endre situasjonen. Yarmouk er den største palestinske flyktningleiren i Syria og ligger ikke langt fra hovedstaden Damaskus. Det er nå en forferdelig menneskeskapt humanitær katastrofe som skjer i Yarmouk. Assad-regimet har beleiret området og har nektet all trafikk inn og ut, i allerede flere måneder. Det vil si ingen mat, medisin, humanitær hjelp med mer. Gamle og syke dør uten medisiner, gravide kvinner dør på grunn av underernæring og barn sulter i hjel. Det første offeret var en 4 år gammel gutt som sultet til døde.

Demonstrasjonen i Rashedieh var en sterk følelsesmessig påkjenning. Vi hadde plakater hvor det sto bl.a. «barn trenger melk for å overleve» og vi hadde palestinske flagg. Det var satt opp høytalere hvor det ble spilt høy betydningsfull musikk og det var mange syrisk-palestinske barn som kom fra skolen for å delta. Vi sto alle i ring med journalister fra avis og tv i midten. Der sto vi med plakater med sterkt budskap, flaggene svaiet i vinden og tårene rant. Tankene gikk til det krigsherjede nabolandet hvor over 2,3 millioner mennesker har blitt tvunget på flukt til andre land og over 6,5 millioner mennesker er internt fordrevne. Og tallene øker hver eneste dag. Krigen har herjet siden 2011 og FN sier det har utviklet seg til å bli blant vår tids blodigste konflikter. Her i Rashedieh møter og kjenner vi mange syrisk-palestinere som har flyktet fra Syria. De har alle familiemedlemmer igjen i nabolandet og frykter daglig deres liv. En syrisk-palestinsk mann som nylig kom til Rashedieh fra Syria fortalte meg om folk han har sett som blir drept å etterlatt i gatene, slik at katter og rotter kan spise de avdøde kroppene. Uskyldige mennesker blir ofre hver eneste dag og dessverre ser det ikke ut som konflikten kommer til å stoppe i nær fremtid.

«Heldige» er de syrisk-palestinske barna vi sto sammen med i demonstrasjonen, som kom seg i hvertfall i god fysisk behold ut av Syria.

Image

Image

Image

Image

 

Hvis du ønsker å støtte de syriske flyktningene, trykk deg inn her: http://www.flyktninghjelpen.no/?aid=9156845

-Therese.